Nordmenn vil ha Volvo V70, selv om det er noen år siden den var en skinnende nyhet.
Hele 4.635 V70 ble solgt i Norge i fjor – rundt 50 prosent flere enn året før. Bak fjorårstallet skjuler det seg mange fornuftige familiekjøp.
60 prosent av bilene var nemlig av den ganske nye DRIVe-modellen, som takket være en liten dieselmotor på 1,6 liter og lave utslipp har fått en V70-atypisk prislapp. Den tendensen har fortsatt i år.
Testbilen er langt kraftigere – og sedvanlig dyr.
Her finner du flere biltester
Sterk fersking
For den som ikke har inngående Volvo-kunnskap, blir den største forskjellen mellom «snikversjonen» og D3-modellen i denne testen at sistnevnte låter annerledes.
Men det er før du setter deg inn i bilen og kjører.
Tolitersdieselen er den nyeste i V70-porteføljen, og erstattet den gamle 2,4-literen – også den med fem sylindrer og karakteristisk gange.
Beskjeden facelift
Dagens V70-design ble lansert i 2007, etter at sedanen S80 med samme frontparti kom året før.
Nå har modellen fått en midtlivsoppdatering. Spekulasjonene gikk på at V70 trolig ville se mer ut som en forvokst V60 - det siste tilskuddet på modellstammen hos Volvo. Slik gikk det ikke.
Det ytre er beholdt, og mange vil mene at utseendet holder seg greit.
V70 har en relativt høy taklinje, som skaper en stor og rommelig kupé – uten at bilen av den grunn ligner på en flerbruksbil (MPV).
Lexus vant miljøkåring
God plass
Her er det god plass til både hoder og bein, i tillegg til at man sitter høyt og har god oversikt over trafikken.
Vindusutsikten i alle retninger er dessuten den klart beste av samtlige fem biler i vår sammenligningstest, også på grunn av sittehøyden.
Samtidig er hekken bred, med et bagasjerom på totalt 575 liter. Det er en drøy meter lasteplass frem til baksetet, eller omtrent 1,9 meter frem til forsetene når baksetet er lagt ned.
Den plassen er lett å utnytte. V70 rommer fint samme reisebagasje som vi stappet inn i de andre fire bilene – barnevogn og kofferter i ulike størrelser inkludert.
I tillegg er det altså god plass i både for- og bakseter.
Volvo-sobert
Interiøret byr på materialvalg vi kjenner fra den såkalte premiumklassen. Det er altså mindre plast og mer høyverdige materialer som skinn og aluminium.
Dashbordet nærmest flyter fra den ene siden til den andre, og det er få distraksjoner fra førerplassen.
Her kan du, med andre ord, konsentrere deg om kjøringen.
Knapper og betjening er konsentrert på et lite område i midtkonsollen. Oppkobling av mobiltelefonen via blåtann – vi snakker selvsagt om ekstrautstyr – skjer enkelt og greit.
Kortversjonen? Det er liten tvil om at det er ment å være behagelig å tilbringe tid i V70. Slik er det også i praksis.
Disse bilmodellene velger vi
Kjørbar tyngde
V70 er fortsatt en vinner på langtur. Den er også, til tross for tyngden, faktisk på grensen til å være underholdende å kjøre.
Mye av årsaken ligger i et solid chassis og et fint avstemt understell. At styrefølelsen er nær å være skarp – selv på piggfrie vinterhjul, men uten å opptre nervøst – gir smilefjes i margen.
Likevel er det enkelt å tenke at dette er bilen for den som kjører langt og mye. Passiarer med sidemannen, eller telefonprat over høyttaler, er uproblematisk.
Vei-, motor- eller vindstøy er nærmest ikke-eksisterende, og plasserer V70 i det mer tyste sjiktet i denne bilklassen.
Men: Det hadde ikke gjort noe om svingradiusen var hakket bedre. V70-en kommer seg slett ikke rundt på en 50-øring. Og siden bilen er såpass kjøreglad, burde sidestøtten i setene vært bedre.
Sikkerheten selv
For to år siden sendte EuroNCAP V70 rett i veggen – med godt resultat. De utplasserte dukkene kom bra fra smellene de ble utsatt for.
Konklusjonen ble fem stjerner. Største minus i testen var at V70-fronten ikke er særlig mild mot fotgjengere ved påkjørsel.
Standard sikkerhetsutstyr i en Basis-V70 er antiskrens og antispinn – altså det som kalles elektronisk stabilitetsprogram. Hos Volvo er betegnelsen DSTC, for såkalt dynamisk stabilitets- og traksjonskontroll.
Beltestrammere og bremsekraftforsterker likeså. I tillegg er det et antall kollisjonsputer. Testbilen var i tillegg utstyrt med blindsonevarsler og filholderassistent. Da er det viktigste nevnt.
Men vær klar over at det koster å gjøre bilen til den reneste sikkerhetsorgien.
Selv amerikanere velger mindre motorer nå
Store prisvariasjoner
Testbilen er rikt utstyrt, men det betyr en salgspris på hele 622.000 kroner.
Da er det ikke mye å trekke for. Men prisen er altså nesten dobbelt så høy som den nevnte DRIVe-versjonen – som starter på i underkant av 340.000 kroner.
Når vi så vet at toppmodellen med rekkesekser og turbo koster nærmere en million kroner, er det langt fra pristopp til prisbunn.
På slutten av dagen blir spørsmålet om du kan klare deg med en liten motor.
Krefter i overflod
Motoren er, som antydet innledningsvis, en liten perle. To liter slagvolum, fordelt på fem sylindrer, gir i alt 163 hestekrefter ved 3.000 omdreininger.
Men viktigst er dreiemomentet; 400 Nm fra lave 1.400 omdreininger opp til 2.750.
Den byr på et behagelig kraftoverskudd, og fungerer fint sammen med automatgirkassa med seks trinn.
Den girer stort sett opp og ned når den skal – og er klart mer harmonisk enn tidligere femtrinnsversjoner.
- Opel til 1,1 million, sa du?
Greit forbruk
Minuset er CO2-utslippet; 159 gram på kilometeren – 15 mer enn om man velger manuelt gir.
Det bidrar negativt til prislappen, som igjen fører til at totalvurderingen går fra fem til fire.
Her er det verd å minne om folkeversjonen og salgsvinneren drivE, som gir mye av Volvo-følelsen, men altså 48 færre hestekrefter og 130 Nm mindre dreiemoment.
Vårt blandede D3-forbruk endte på 0,65, mens Volvo selv oppgir 0,61.
Det er ikke avskrekkende, med tanke på bilens ytelse og vekt.
